Feeds:
Posts
Comments

Posts Tagged ‘likestilling’

Professor Arild Pedersen ved HF-fakultetet ved Universitetet i Oslo publiserte for noen dager siden et leserinnlegg på nettsidene til universitetets avis Uniforum, hvor han beklager seg over “tantefiseringen” av fakultetet – et begrep som tilsynelatende skal være en slags kvinnelig variant av “forgubbing”. Jeg skrev en kommentar i kommentarfeltet der, men siden den ble ganske lang og siden jeg glemte å legge inn lenker til kildene, gjentar jeg den her – nå også med lenker:

Man kan spørre seg om den kvinnedominansen Pedersen beskriver er reell: 3 av 7 instituttledere er menn, 4 av 11 i fakultetsstyret, og 1 av 3 i dekanatet. Menn er med andre ord representert med ca 30-40% av lederposisjonene, et tall som speiler ganske nøyaktig andelen menn blant humaniora-studenter på landsbasis (38-39%). I den grad der er ubalanse i systemet, finner vi den blant de vitenskapelig ansatte: Mens mannlige kandidater sto for 48% av alle avlagte doktorgrader innen humanioria i første halvdel av 2010, var andelen mannlige professorer inntil nylig ca. 75% (dette er også tall for humaniora over hele landet, ikke bare UiO).

Man trenger ikke se lenge på de tallene for å skjønne hva som må til for å skape balanse: Det må rekrutteres flere kvinner til faste vitenskapelige stillinger. Det betyr reelt sett at kvinner på en eller annen måte må gis forrang i ansettelsesprosessene. Hvem taper på det? Ikke Arild Pedersen og den eldre garde mannlige HF-professorer, som kan surfe inn mot pensjonsalderen båret oppe av et system som historisk har privilegert dem fordi de er menn. Nei, i den grad noen taper på prosessen er det de mannlige midlertidig vitenskapelig ansatte, som må gjennom et trangere nåløye for å komme inn i faste stillinger. Selv om jeg er en av disse, ser jeg ingen grunn til å beklage meg over dette – all den tid behovet for å opprette en historisk ubalanse er et åpenbart reelt behov. Jeg ser heller ikke mange av mine jevnaldrende kolleger som klager. I en viss forstand må vår generasjon av menn betale for våre fedres synder – men hva pokker skal man gjøre med det. Fedre – can’t live with them, can’t kill them.

Men én ting har jeg ikke tålmodighet til, her jeg sitter og skriver søknader til forskningsrådet og må konstatere at akkurat mitt postdoc-prosjekt neppe kan bidra stort til “strategiske mål om bedre kjønnsbalanse i akademia”: Å måtte høre professorer i Pedersens generasjon syte og klage over kvinnedominans. Jo snarere denne generasjonen og medfølgende holdninger er ute av akademia, jo snarere forsvinner behovet for tiltak som favoriserer kvinnelige kandidater.

Det låter særdeles pinlig når noen som i årevis har nytt godt av et urettferdig system, beklager seg høylydt over at urettferdigheten er i ferd med å rettes opp. Ja, Mubarak-referansen ligger jo snublende nær. Mannlige HF-professorer: Som gruppe representerer dere en kjønnspolitikk som ikke bare har gått ut over deres kvinnelige jevnaldrende, men også mennene i generasjonene under dere. Som “en mann til en annen” vil jeg gjerne gjøre Pedersen klar over at i den grad dette er “oss” mot “dem”, så er det ikke bare “oss menn” mot “dere kvinner”, men i like stor grad “oss gamlingene” mot “dere jyplingene”. Og som selvutnevnt representant for jyplingene kan jeg bare si: Ikke vær redd, det går stort sett greit, vi tisser fortsatt stående, men vi har det litt for travelt med å jakte på de få jobbmulighetene dere har etterlatt oss til å kaste bort tid på søkte teorier hvor en samlet kvinnestand på en og samme tid får skylden for konflikter og “konfliktløyse”, psykiatriske diagnoser og alt annet som kan være vrangt og dumt.

På vegne av vanvittig mange.

Kjør debatt. Eller forresten, ikke gjør det.

Advertisements

Read Full Post »