This blog post presents a review of the support for three web standards in mobile browsers: Geolocation, HTML audio and Media Capture. It is actually an excerpt from a draft paper about mobile web apps vs native apps that I am writing for the Nordmedia conference in august. I thought readers of this blog might be interested in the information, so decided to put it here as well. Any comments or corrections appreciated!

Locative media web apps like textopia or Anders Fagerjord’s MUCH project, rely on web standards for positioning and audio playback. A third capability that may be important for applications that wish to invite user contributions, is media capture – that is, the ability to record sounds and images using the device’s microphone and camera.

Positioning in mobile web applications is made possible by the W3C “Geolocation API” (Geolocation Working Group 2010), whereas media playback is enabled in HTML5 by the <audio> and <video> elements. These standards are currently being supported by the default browser in three of the four best-selling smartphone platforms – that is, Android, iOS and Blackberry.

In the default browser of the fourth platform, Symbian, these standards are not directly supported, but geolocation can be accessed via a framework called “Symbian Web Runtime” (WRT). Similarly, Symbian supports the use of Flash to play media instead of through the HTML media elements. However, the popular browser Opera Mobile does support these standards on the Symbian platform – so for users who are able and willing to install this browser, web apps that use these standards will be available.

The Media Capture API is currently to our knowledge only supported by Android devices, using version 3.0 or higher.

The table below shows support for these three web standards in the four largest smartphone software platforms. Note that we have so far not been able to verify whether the Media Capture standard is indeed being supported in the iOS or Blackberry platforms.
Table 1: Support for Geolocation, HTML audio and Media Capture in the default browsers on the four largest smartphone platforms.

In the case of HTML audio, browsers do not always support all common audio formats. For instance, the Firefox browser for Android only supports ogg and wav files, while Safari on iOS does not support ogg. We have not been able to ascertain what audio formats are supported by the default Blackberry browser. However, looking at the table below and assuming that the uncompressed wav format is unsuitable for most mobile applications, it is clear that a cross-platform web app that should play audio in all common browsers would need to provide sound in at least two different formats – ogg in order to work in Firefox, and something else (for instance 3gp or mp4) to work in Safari.

Table 2: Supported audio formats in some popular mobile browsers.

One of the main arguments in favor of web apps rather than native apps is the ideal that a web app can be used by anyone, regardless of what hardware and software their device is equipped with. How realistic is this ideal when considering apps of the kind discussed in this paper – that is, locative sound applications?

Of course, such applications can only be accessed by smartphone owners whose device has some kind of positioning technology – primarily GPS receivers. It is hard to find reliable numbers for how many people have such a device. According to a report from ABI Research (2009), 225 million “GPS-enabled handsets” were sold worldwide in 2008. Tomi Ahonen estimates the “installed base” of GPS mobile phones to have been somewhere between 550 and 700 million devices by the end of 2009 – ca. 10-15% of all mobile phones in use.

Shifting our perspective from the phones that are already in use to the new phones being sold today, it seems clear that most new smartphones have GPS receivers. In the first quarter of 2011, nearly ¼ of all mobile phones sold worldwide were classified as smartphones, according to the analyst bureau Gartner (2011). In other words, around one in four people who have bought a new phone this year, has a device capable of running locative applications. In advanced mobile markets such as the Nordic countries, this share is likely to be higher. According to Norwegian industry figures, 50% of all mobile phones sold last year were smartphones, a figure expected to rise to 60% this year. In other words, we may expect that within a fairly short time, more than half the population will have devices able to run locative media applications.

However, any native app will only be accessible to a fraction of this audience – 35%, in the case of the most popular platform (Android). By contrast, a web app that uses the geolocation API and HTML audio will be available for two thirds (67%) of new smartphone owners (on the platforms Android, iOS and Blackberry OS). A further one quarter (25%) who own Symbian devices will also be able to access the application, if they install the Opera Mobile browser, bringing the total reach up to 90% of all new smartphone owners.

In other words, any native locative media application will target an audience which is less than ⅕ of the entire population, whereas a similar web app will have a potential audience close to half the population. That is a huge difference with significant consequences not only for the possibility to profit from commercial applications, but also for idealistic, participatory approaches. After all, if part of the benefit of web media is to enable a higher degree of participation from ordinary users, then it is essential to maximize the proportion of the population that can access the medium in the first place.

For locative media, the audience is already limited by geography. To limit this further by choosing a certain platform makes the potential audience very small. The price of adopting the app model is not just to forgo the possibility to reach a wider audience than the relatively small proportion of all the world’s mobile phone users who have an iPhone (ca. 2-3%) but also the web where any amateur can freely experiment and share ideas (cf. Lessig 2002, Suri and Sawhney 2008, Zittrain 2008).

Man kan spørre seg om den kvinnedominansen Pedersen beskriver er reell: 3 av 7 instituttledere er menn, 4 av 11 i fakultetsstyret, og 1 av 3 i dekanatet. Menn er med andre ord representert med ca 30-40% av lederposisjonene, et tall som speiler ganske nøyaktig andelen menn blant humaniora-studenter på landsbasis (38-39%). I den grad der er ubalanse i systemet, finner vi den blant de vitenskapelig ansatte: Mens mannlige kandidater sto for 48% av alle avlagte doktorgrader innen humanioria i første halvdel av 2010, var andelen mannlige professorer inntil nylig ca. 75% (dette er også tall for humaniora over hele landet, ikke bare UiO).

Man trenger ikke se lenge på de tallene for å skjønne hva som må til for å skape balanse: Det må rekrutteres flere kvinner til faste vitenskapelige stillinger. Det betyr reelt sett at kvinner på en eller annen måte må gis forrang i ansettelsesprosessene. Hvem taper på det? Ikke Arild Pedersen og den eldre garde mannlige HF-professorer, som kan surfe inn mot pensjonsalderen båret oppe av et system som historisk har privilegert dem fordi de er menn. Nei, i den grad noen taper på prosessen er det de mannlige midlertidig vitenskapelig ansatte, som må gjennom et trangere nåløye for å komme inn i faste stillinger. Selv om jeg er en av disse, ser jeg ingen grunn til å beklage meg over dette – all den tid behovet for å opprette en historisk ubalanse er et åpenbart reelt behov. Jeg ser heller ikke mange av mine jevnaldrende kolleger som klager. I en viss forstand må vår generasjon av menn betale for våre fedres synder – men hva pokker skal man gjøre med det. Fedre – can’t live with them, can’t kill them.

Men én ting har jeg ikke tålmodighet til, her jeg sitter og skriver søknader til forskningsrådet og må konstatere at akkurat mitt postdoc-prosjekt neppe kan bidra stort til “strategiske mål om bedre kjønnsbalanse i akademia”: Å måtte høre professorer i Pedersens generasjon syte og klage over kvinnedominans. Jo snarere denne generasjonen og medfølgende holdninger er ute av akademia, jo snarere forsvinner behovet for tiltak som favoriserer kvinnelige kandidater.

Det låter særdeles pinlig når noen som i årevis har nytt godt av et urettferdig system, beklager seg høylydt over at urettferdigheten er i ferd med å rettes opp. Ja, Mubarak-referansen ligger jo snublende nær. Mannlige HF-professorer: Som gruppe representerer dere en kjønnspolitikk som ikke bare har gått ut over deres kvinnelige jevnaldrende, men også mennene i generasjonene under dere. Som “en mann til en annen” vil jeg gjerne gjøre Pedersen klar over at i den grad dette er “oss” mot “dem”, så er det ikke bare “oss menn” mot “dere kvinner”, men i like stor grad “oss gamlingene” mot “dere jyplingene”. Og som selvutnevnt representant for jyplingene kan jeg bare si: Ikke vær redd, det går stort sett greit, vi tisser fortsatt stående, men vi har det litt for travelt med å jakte på de få jobbmulighetene dere har etterlatt oss til å kaste bort tid på søkte teorier hvor en samlet kvinnestand på en og samme tid får skylden for konflikter og “konfliktløyse”, psykiatriske diagnoser og alt annet som kan være vrangt og dumt.

På vegne av vanvittig mange.

Kjør debatt. Eller forresten, ikke gjør det.

for ordens skyld, først en disclaimer: jeg har ikke lest hverken avhandlingen til bungum eller den nye boken til turkle. de har sikkert gjort solide forskningsarbeider som ikke blir gjort rettferdighet i en kort og spissformulert avisartikkel. når jeg kaller dette for “mediepanikk” er det altså først og fremst en karakteristikk av avisens presentasjon, ikke det bakenforliggende forskningsarbeidet.

og såvidt jeg kan se, står da også sammenligningen med alkoholisme først og fremst for aftenpostens regning, ved at de tar turkles mer indirekte allusjon til fenomenet bokstavelig. alle som har sett virkningene av rusmisbruk på nært hold – eller bare tatt en spasertur over jernbanetorget i oslo – skjønner hvorfor denne sammenligningen virker så urimelig.

alkohol-avhengighet er bokstavelig avhengighet, i den forstand at kroppen fysisk avhenger av å få i seg alkohol. en alkoholiker som plutselig lar være å drikke kan få store smerter, skjelvinger i kroppen osv, og i verste fall miste livet. alkoholisme kan ha katastrofale følger for en persons fysiske helse, såvel som sosiale relasjoner, personlig økonomi osv. det er en ekstremt alvorlig lidelse som rammer en betydelig andel av befolkningen. hva enn som måtte være substansen i et begrep som “digital avhengighet”, så befinner det seg ganske sikkert på et helt annet nivå enn alkoholisme.

det som vanligvis er i fokus når man snakker om “avhengighet” av ulike medier er tidsbruk: at folk bruker så mye tid på et medium at det går ut over sosiale relasjoner, jobb osv. det er klart at det kan være et reelt problem, og helt sikkert alvorlig i visse enkelttilfeller. men dersom folks tidsbruk er hovedproblemet, kan man jo spørre seg om hvorfor denne dialogen hele tiden dreier seg om internett? for selv om den tiden folk bruker på internett øker (73 min per dag i 2009), så er den ifølge statistisk sentralbyrås mediebruksundersøkelse fortsatt under halvparten av den tiden vi bruker på å se på fjernsyn: 148 minutter, ca. to og en halv time per dag for gjennomsnittsnordmannen. jovisst snakker vi om tv-avhengighet og “fjernsynsslaver” i dagligtale, men de færreste ville i fullt alvor bruke dette som en psykiatrisk diagnose – enn si sammenligne det med alkoholisme.

hvorfor brukes da “avhengighet” så ofte i fullt alvor når man snakker om internett og nye medier? forklaringen er sannsynligvis at de nye mediene er nettopp det: nye. vi har mye lettere for å frykte det som er nytt og ukjent. men det er et problem når en allmenn frykt for det ukjente blir grunnlag for en psykiatrisk diagnose som kan virke stigmatiserende på brukerene av de nye mediene.

mediepanikker er et stadig tilbakevendende fenomen som oppstår når et nytt medium får utbredelse i en del av befolkningen. nye medier medfører nye sosiale praksiser, noe som gjerne fører til debatt. som den danske medieforskeren kirsten drotner beskriver, kommer disse debattene med jevne mellomrom og er en blanding av rasjonell debatt og mer emosjonelle reaksjoner – frykt for forandring, for moralens sammenbrudd osv. man kan følge slike panikker bakover i historien, fra nåtidens debatter om nettmedier og dataspill via fargefjernsynet, radio og telefonen, tilbake til platon (ca. 400 f.kr.) som mente at skriftmediet ville ødelegge folks hukommelsesevne og muligheten til opplyst dialog.

det som gjør aftenpostens artikkel interessant i dette perspektivet, er at den i utgangspunktet handler om et medium som fortsatt er ganske nytt i usa, men ikke i norge: tekstmeldinger, eller sms. turkle’s alkohol-sammenligning dreier seg nettopp om foreldre som skriver tekstmeldinger på telefonen – barna maser, men foreldrene sier “bare en til, vennen” – noe turkle sammenligner med å si “bare en drink til”. mens vi i norge er vant med sms siden mobiltelefoner ble vanlige rundt midten av nittitallet, er sms et forholdsvis ferskt fenomen i usa, som først har tatt av de siste årene. for den amerikanske avisen new york times er det derfor naturlig å bruke det nye, fremmede fenomenet sms som fremste eksempel. (new york times’ artikkel, som ikke snakker om “avhengighet” i det hele tatt, er for øvrig et godt eksempel på hvordan problemet med tidsbruk i forhold til digitale medier kan presenteres uten å ty til tabloide overdrivelser.)

dette gir aftenposten et problem når de skal dekke saken: “sms-avhengighet” er åpenbart et begrep som er vanskelig å selge til et norsk publikum, fordi sms er et medium som vi alle har blitt vant til å bruke og forholde oss til i hverdagen. javisst er det irriterende med folk som skriver tekstmeldinger i tide og utide, men vi skjønner alle at alkoholisme likevel er noe helt annet. skal man vekke frykt, må man henvise til noe som er nyere og mer ukjent, som vi ikke kan føle oss like trygge på. dermed blir det “digital avhengighet”, med facebook og twitter som fremste eksempler.

i to korte avsnitt kommer det imidlertid fram hva som tilsynelatende har vært bungum’s hovedfokus:

I 2008 disputerte hun med doktoravhandlingen «Barndommens tid og foreldres arbeidsliv», hvor hun tar for seg barn av yrkesaktive foreldre og ser hvordan arbeidslivet preger hverdagen deres.

- Flere av barna opplevde at foreldre med fleksibel arbeidstid var fraværende når de var hjemme, fordi de var opptatt med å være på internett eller i telefonen. Arbeidslivet glir inn i hjemmesfæren. Foreldrene er nær, men fjern, forklarer hun.

personlig, og helt uten å ha studert bungum’s forskning, synes jeg dette høres veldig plausibelt ut – nye medier gjør det lettere å kommunisere på tvers av tid og avstand, og fører åpenbart med seg noen nye praktiske utfordringer i å trekke grenser mellom jobb og fritid. men at det skal innebære at sosiale medier er som alkoholisme, er nok en overdrivelse som faller på sin egen urimelighet.

mye av skylden for denne overdrivelsen må nok aftenposten ta. men jeg synes også de mange forskerene som får medieoppslag på teorier om “avhengighet” i forhold til ulike medier, enten det gjelder sosiale media, sms, dataspill eller andre nye medier, bør ta et visst ansvar for hvordan forskningen deres fremstilles. er der grunnlag i forskningen for å snakke om medieavhengighet som en psykiatrisk diagnose? eller er medie-komponenten i dette bare en overfladisk del av et dypere og mer evigvarende (og mindre tabloid-vennlig) problem som dreier seg om tidsbruk, helt generelt?

Papiraviser som Klassekampen ble en gang solgt inn som det nye demokratiske mediet som skulle gi «vanlige folk» større innflytelse og ytringsmuligheter. Talløse medieforskere har imidlertid påvist det åpenbare, at alle former for medieteknologi kan brukes både til frigjøring og til å holde folk nede. Det største mistaket er imidlertid å tro at det som framstår som «folkemeningen» på slike fora, er det samme som den virkelige folkemeningen. Årsaken er enkel. Papiraviser er ikke virkelig dialogiske medier, i den forstand at det brukes av folk flest til å diskutere og uttrykke sin mening, men av et bestemt samfunnssjikt. De som uttrykker seg mest og oftest er heller ikke alltid blant de mest innsiktsfulle. Den som forliter seg på Klassekampen for å lære noe om verden, vil derfor komme til å bli overrasket når hun finner ut hvordan ting egentlig henger sammen.

Blant de hyppigste kommentatorene i Klassekampen er dette svært tydelig. Nesten uansett hvordan man leser avisen, vil man ende opp med et utvalg kommentarer fra det samfunnssjiktet som engelskmennene kaller «the chattering classes», de skravlende klasser, et sjikt av politiske kommentatorer og forståsegpåere fra den urbane middelklassen. I den grad der foregår noe som kan kalles “samtale» i Klassekampen minner det mest av alt om en syklubb, eller kanskje heller en herreklubb, der alt og alle baksnakkes eller framsnakkes uten vanlige krav til saklighet eller dokumentasjon.

Det egentlige formålet, påstår jeg selv om jeg strengt tatt ikke kan vite så mye om hva som foregår i avisleserenes hoder, ser ut til være samlesing. Leserene får vite hva andre fra samme samfunnssjikt mener og kan slik unngå å legge seg ut med de skravlende klassers virkelighetsoppfatning. Denne avislesingen har svært liten eller ingen demokratiserende effekt, snarere bidrar den til en uheldig og kjatrende samsnakking og saueflokkmentalitet i samfunnets elitesjikt. I denne saken er vi enig med Une-direktør Terje Sjeggestad som i et intervju med Dagsavisen sier: «Jeg blir innimellom ganske kvalm av det. Hvis det står en flokk og mobber en svak, så vil jeg ikke at sønnen min skal delta i den flokken, selv om han kan risikere popularitet på det».

For ordens skyld, kommentaren over er lett redigert ved at ordet “Twitter” er byttet ut med “Klassekampen”. Hensikten, hvis det skulle være uklart, er å demonstrere hvor lett det er å konstruere en hvilken som helst mediekritikk når man bare bestemmer seg for at man ikke trenger å følge “vanlige krav til saklighet og dokumentasjon”. Spørsmålet er selvsagt om det gir noe verdifullt bidrag til en opplyst debatt.

Teller har, om jeg har forstått Olav Torvunds gjennomgang riktig, reelt monopol på utføring av banktransaksjoner i Skandinavia. Det medfører et stort ansvar. Wikileaks er for øyeblikket ikke anklaget for noe annet enn å irritere en rekke av verdens mektigeste politikere – med andre ord, å utføre pressens samfunnsoppdrag eksemplarisk. Teller signaliserer med dette at de ønsker å gå inn som politisk aktør og sensurere den frie presse i Skandinavia. I tillegg til rettslige tiltak, inviterer denne handlingen til skarpe politiske reaksjoner mot selskapet Teller. Kan vi godta at en privat monopolbedrift forbeholder seg retten til å knekke medieaktører den oppfatter som brysomme? Har de varslede lekkasjene fra banknæringen noe å si for Tellers medvirkning i denne aksjonen?

Hvordan ville norske media reagere dersom Teller for eksempel fant det for godt å utvide sin aktivisme til også å gjelde aviser som speiler Wikileaks-nettsiden, som Dagsavisen og fagbladet Journalisten? Det er da ingenting som hindrer Teller i å stanse alle utbetalinger til og fra disse bedriftene – eller? Vi skjønner alle at det aldri vil skje – det ville umiddelbart ført til et hylekor fra et samlet norsk redaktørkorps, som ville ha mobilisert hele samfunnets maktelite for å disiplinere Teller.

Men Julian Assange er ikke medlem i Norsk Redaktørforening, og Wikileaks er ikke å finne i Mediebedriftenes Landsforening. Er det virkelig så enkelt? Stikker medienes forsvar for ytringsfriheten så grunt, at de ikke vil reagere så lenge angrepet ikke gjøres mot dem som jobber i nabobygget? Eller finnes det en annen grunn til at Tellers politiske sensur ikke er på forsiden av alle nettaviser i dag? Aftenposten skryter av sin tilgang på Wikileaks-dokumentene, men hvor blir det av deres prinsipielle forsvar for kildene deres?

Så sent som sist fredag så vi hvordan norske medier kan mobilisere når det gjelder en sak som er viktig for dem. Da var avisene fulle av lederartikler og kommentarer som angrep forslaget om å øke momsen på papiraviser fra null til åtte prosent – en ganske moderat endring i mediestøtten, motivert av ønsket om å likebehandle papiraviser med nettaviser. Mot dette stilte mediene i samlet flokk, fra Klassekampen til Dagens Næringsliv, med de mest høystemte floskler om ytringsfrihet og pressens samfunnsoppdrag. Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund, Den Norske Fagpresses Forening, Norsk Journalistlag, Landslaget for lokalaviser og Mediebedriftenes Landsforening leverte en samlet uttalelse hvor det advares mot “svekket samfunnsdebatt, mindre mangfold og lavere kvalitet, noe som rammer leserne og samfunnet”.

Hvordan innvirker en politisk motivert boikott-aksjon fra bankvesenet mot en brysom medieaktør på samfunnsdebatten, mangfoldet og kvaliteten? Hva mener Redaktørforeningen, Presseforbundet og Journalistlaget om dette? Jeg aner ikke, for – med et prisverdig unntak for Helge Øgrims lederartikkel i Journalisten – har ytringsfrihetens fanebærere møtt sensurangrepene mot Wikileaks med en rungende taushet.

Hva skjer, redaktører? Har dere gått tom for ytringsfrihetsfloskler, etter utløsningen sist fredag? Eller kan det være at dere rett og slett er litt fornøyde med at en irriterende konkurrent på internett får kjørt seg litt? Det ville i hvert fall forklare hvorfor dere for en gangs skyld ser dere tjent med å holde kjeft.

Det er paradoksalt at noen som selv hevder at de kjemper for demokrati og ytringsfrihet vil ta i bruk slike udemokratiske og ulovlige virkemidler, sier partisekretær Raymond Johansen i Ap til Dagbladet.

- Jeg håper de forstår at et slikt tiltak vil skade saken deres fremfor å fremme den. Jeg er ganske sikker på at de som tilhører den organiserte motstanden mot DLD tar avstand fra slike virkemidler og aksjonsmåter, sier Johansen.

Det er en åpenbar ironi i at lederen for et parti tuftet på arbeiderbevegelsens tøffe klassekamp, som for bare noen generasjoner siden tok form av gateslag mellom streikende og militære, og ble beskrevet av Hydro-direktør Bjarne Eriksen som “en kamp mellom Arbeiderpartiet og samfunnet“, skal avfeie en åpenbart politisk motivert protest som “udemokratisk og ulovlig”. Spørsmålet om et politisk motivert DDoS-angrep (Distributed Denial of Service – dvs å skape “trafikkork” på en nettside) kan regnes som en legitim protestform er interessant og fortjener en grundigere diskusjon.

Det har blitt en journalistisk klisje å si at internett gjør det mulig for “nær sagt hvem som helst” å gjøre X – hvor X ofte kan stå for tekniske operasjoner som i realiteten krever ganske spesialisert kompetanse, som for eksempel å hacke kopibeskyttelse på datafiler eller programvare, bryte seg inn på godt bevoktede servere eller utføre såkalte hacker-angrep, alt ”med noen få tastetrykk”.

Slike formuleringer skjuler kompleksiteten i operasjonen som utføres – det er ikke mye hjelp i å vite at noe kan gjøres med noen få tastetrykk hvis man ikke vet hvilke taster som skal trykkes på og i hvilken rekkefølge. Kompliserte matematiske beregninger kan sikkert også gjøres med få tastetrykk, men det hjelper jo ikke stort om man ikke vet nøyaktig hvordan det gjøres.

Selv har jeg studert web-design og web-programmering i noen år, men har ingen anelse om hvordan man setter opp et hacker-angrep – i alle fall ikke før nå, når jeg har lest magasinet Wired sin artikkel “Joining Pro-WikiLeaks Attacks Is as Easy as Clicking a Button“. Her presenteres en nettside* hvor man kan bli med i de siste dagenes hacker-angrep i protest mot det man oppfatter som forsøk på å kneble varsler-nettsiden Wikileaks. Det spesielle med denne nettsiden er at den setter opp et bidrag til et pågående DDoS-angrep (forklaring under) i JavaScript, noe som gjør at man ikke trenger å laste ned og installere noe programvare, og formodentlig** kan føle seg litt tryggere på at man ikke får virus eller annen skadelig programvare på maskinen sin. Med andre ord: Klisjeen blir litt sannere – dette gjør det enklere for “folk flest” å bli med på et hacker-angrep.

Men er det en bra ting? Slike angrep omtales vekselvis som vandalisme, innbrudd eller terrorisme, og mange land har innført lover som gjør det mulig å straffeforfølge dem som deltar i slike angrep. Den juridiske siden ved dette er (bokstavelig talt) et kapittel for seg, men spørsmålet har også en etisk side: Er det etisk å bruke hacking som protestform?

De fleste vil vel være enige om at det i demokratiske samfunn skal være lov å markere politisk standpunkt med ulike protestmidler, for eksempel med demonstrasjonstog, underskriftsaksjoner eller til og med symbolske aksjoner som å dumpe kumøkk i regjeringskvartalet. I spesielle saker godtar vi også politisk streik, eller til og med sivil ulydighet. Det siste punktet er et eksempel på at jus og etikk skiller lag, som det berømte bildet av Arne Næss som bæres bort av politiet under Mardøla-aksjonen illustrerer på en håndfast måte. Siden de berømte aksjonene mot Mardøla- og Alta-utbyggingene på 70-tallet har det blitt tradisjon for at miljøvernere lenker seg fast for å protestere mot skadelige inngrep i naturen. Dette er riktignok ikke en aksjonsform som er godtatt etter lovens bokstav – de som deltar risikerer bøter. Men i media møter aksjonistene gjerne forståelse, og disse lovbruddene medfører ikke sosialt stigma på samme måte som andre lovbrudd. Snarere motsatt: Det står en viss respekt av den som er villig til å kjempe for sin sak med sivil ulydighet, så lenge man ikke tråkker over visse mer eller mindre klart definerte grenser (som vold eller aktiv sabotasje, i stedet for passiv obstruksjonisme).

Men jeg synes den protestformen det er mest nærliggende å sammenligninge et DDoS-angrep med er et demonstrasjonstog. Omtrent som et demonstrasjonstog blokkerer fysisk trafikk i det offentlige rom, blokkerer et DDoS-angrep for datatrafikk til en nettside. Det er ikke direkte sabotasje eller hærverk, men snarere en måte å “rope høyt” i digital form – eller som å oversvømme en mottaker med protestbrev.

Når er det legitimt å gjennomføre demonstrasjonstog? Der gjelder visse lover – for eksempel kreves det at man søker politiet om tillatelse. Den muligheten har man ikke for et DDoS-angrep, men det er nok heller ikke avgjørende – vi oppfatter for eksempel ikke demonstrasjoner under autoritære regimer, som fjorårets demonstrasjoner etter presidentvalget i Iran, som illegitime selv om de ikke har polities tillatelse. Også her hjemme tror jeg for eksempel blitzernes demonstrasjoner ikke er kontroversielle primært fordi de mangler tillatelse fra politiet, men snarere fordi de av og til har tråkket over visse grenser som samfunnet for øvrig holder hellig – som steinkasting mot politiet osv. Det at blitzerne nå har fått pusset opp sitt ulovlig okkuperte hus for offentlige midler sier jo litt om den aksepten vi har også for ulovlige aksjonsformer i Norge.

Man kan hevde at det er en konvensjon for politiske demonstrasjoner at de må ha et tydelig politisk formål, som helst er gjort kjent gjennom en tydelig form for varsling på forhånd. Visse fenomener som “flash mobs” og situasjonistisk inspirerte aksjonsformer som “reclaim the streets” kan synes å motsi dette i noen grad. Men det er jo heller ikke noe i veien for at et DDoS-angrep kan oppfylle disse kriteriene – som eksempelet fra Dagbladet viser. Man kan hevde at politiske aksjoner bør normalt også være organisert av noen som gir seg til kjenne for offentligheten, i stedet for en anonym gruppe, men dette er neppe et universelt krav. Hvis vi anerkjenner aksjonsformen som etisk i andre henseender, tror jeg vi godtar at aksjonistene nødvendigvis må skjule sin identitet for politiet – ellers risikerer de jo at aksjonen stoppes i forkant.

MEN der er en mer problematisk forskjell på DDoS-angrep og fysiske demonstrasjoner, som har med kroppslighet å gjøre. Det som gjør en fysisk protest effektiv, er deltakerenes fysiske tilstedeværelse og det det koster å stille kroppen sin til disposisjon for et politisk budskap. Å gå i et fysisk demonstrasjonstog kan sees som noe tilsvarende det man i biologien kaller et “kostbart signal” – man utfører en handling som koster noe, og som i verste fall kan være risikabel. Ikke bare bruker man av sin tid og personlige prestisje for å sende et politisk budskap, man stiller seg også åpen for de konsekvensene en fysisk menneskemengde innebærer. I verste fall kan dette være en risiko for kaos og vold, men også – og sikkert oftere – den positive opplevelsen som filosofen Hubert Dreyfus kaller “a focal event”, altså opplevelsen av å være mange mennesker samlet i en felles forståelse av et felles formål. Denne opplevelsen kan hevdes (slik Dreyfus gjør) å avhenge fundamentalt av kroppslig nærhet, fordi kroppene våre kommuniserer mer enn bare de signalene vi bevisst sender ut – kroppsspråket vårt er også i vesentlig grad utenfor vår bevisste kontroll, og oppleves derfor som mer autentisk enn den kommunikasjonen vi kontrollerer bevisst.

I tillegg bør det tas med i betraktningen at kroppsligheten ved en fysisk demonstrasjon har en demokratisk side: Kraften i et demonstrasjonstog fremgår først og fremst av antallet kropper som deltar i det (ideelt sett). En kropp, en stemme – dette er en fysisk manifestasjon av det demokratiske prinsipp. Riktignok veier det nok tyngre om Jens Stoltenberg eller biskop Kvarme stiller opp i et demonstrasjonstog mot rasisme, enn om jeg gjør det – men dette er begrensede unntak. Maktpersonene er så få, og vi andre så mange – demonstrasjonstog er en av våre muligheter til å utøve makt rett og slett ved å samle individene i en mengde, og la “kjøttvekta” telle.

I et DDoS-angrep stiller det seg annerledes: Her er det ikke primært antall individer som teller, men antall “spørringer” innenfor et tidsrom – det vil si meldinger som går fram og tilbake over datanettet. Antall spørringer som kan produseres innenfor en gitt tidsenhet er ikke den samme for alle individer – den avhenger av båndbredde, maskinvare og ikke minst teknisk kompetanse: Man må vite hva man gjør. Dermed har blant annet statsmakten, private bedrifter og kriminelle grupperinger større evne til å kontrollere trafikkflyten på nettet, enn vi vanlige borgere. Samtidig er det en sterk makt i massen, også på nettet: Vi hører jo stadig rapporter om hvordan hackere infiserer vanlige folks datamaskiner for å innlemme dem i såkalte “botnet”, som de kan bruke i sine angrep.

Betyr dette at dersom vi går sammen en stor mengde borgere og slår sammen vår datakraft – hver person en stemme og en bredbåndslinje – så kan vi gjennomføre effektive DDoS-angrep mot offentlige institusjoner? Igjen, jeg er ingen teknisk ekspert så jeg kan ikke si det sikkert, men når vi ser hvor vanskelig det kan være for kommersielle nettsteder å håndtere trafikksvingningene som oppstår når noe plutselig blir populært, så synes det rimelig å anta at man også kan bruke kunstige trafikksvingninger som protestform.*** Det er i dette perspektivet nettsiden som beskrives av Wired er så interessant – dersom deltakelse i DDoS-angrep er en reell mulighet for vanlige folk uten spesiell datakompetanse, gjør dette slike angrep langt mer legitime som demokratisk protestform. Slike angrep behøver jo ikke være vandalisme – de gjør ingen varig skade, annet enn å lamme trafikken til en nettside i et visst tidsrom (såvidt jeg kan forstå – korriger meg gjerne i kommentarfeltet om jeg tar feil).

I den grad deltakerene i et politisk motivert DDoS-angrep risikerer straffeforfølgelse, kan de også sies å sende et “kostbart signal” – de tar på seg en reell risiko for å nå gjennom med sitt budskap. Jeg tror det springende punktet for at en slik protest skal oppfattes som legitim i resten av samfunnet er at den markerer seg som tydelig politisk og adskilt fra vandalisme ved å ha et klart formulert politisk formål, ved at aksjonen varsles i forkant, og at den organiseres av noen som tydelig utgjør en identifiserbar gruppe - ikke nødvendigvis identifiserbare individer, men en organisasjon som har et forholdsvis tydelig formulert budskap de vil nå gjennom med og som tar ansvar for å respektere en del alment aksepterte etiske grenser – som for eksempel å ikke la angrepene gå på sikkerheten løs ved å angripe politiets kommunikasjonskanaler eller lamme andre former for vital infrastruktur. Samfunnet har – og bør ha – stor toleranse for den som bryter loven og risikerer straffeforfølgelse for å nå gjennom med et politisk budskap, forutsatt at man er tydelig på en etisk balansegang som rettferdiggjør aksjonen.

*Vær oppmerksom på at denne lenken leder til en nettside som trolig vil regnes som illegal. Å fylle ut skjemaet på siden og klikke på knappen kan oppfattes som et bidrag til lovbrudd, og kan medføre reaksjoner for eksempel fra din nettleverandør og/eller politiet.

** Jeg er ingen ekspert på nettsikkerhet, så ikke ta mitt ord for god fisk på dette punktet. Jeg regner med at det er mulig å infisere en datamaskin med skadelig programvare også via et skript som det som omtales her, men sjansen for at det skjer er i alle fall mye mindre enn dersom man selv laster ned og installerer programvare fra en nettside. Jeg har lest raskt gjennom skriptet selv og det ser for meg ut som at det eneste det gjør er å sende en rask serie med gjentatte forsøk på å laste ned en bildefil fra den nettsiden som er under angrep, formodentlig for å skape “trafikkork” på nettsiden – som er det man typisk prøver å få til under et DDoS-angrep. Men jeg vil ikke gå hundre prosent god for at nettsiden er trygg å bruke, blant annet fordi jeg ikke har kunnet teste skriptet selv.

*** [Lagt til 15. des:] Tallene som oppgis i denne artikkelen om nettsikkerhet synes å indikere at et vanlig hacker-angrep kan bestå av ca. 60 000 “besøk” i minuttet. Gitt at skriptet som presenteres av Wired sender ca. 10 spørringer i sekundet, vil det da være nok om hundre mennesker kjører skriptet samtidig for å danne et effektivt angrep. Godt mulig at det regnestykket er litt for enkelt, men når man tenker på at store demonstrasjoner gjerne kan samle flere tusen mennesker – eller flere hundre tusen, i større land enn Norge – så virker det ikke så umulig å koordinere et slikt angrep uten å bruke hackede botnet. (Takk @2Britt for lenke til artikkelen!)

and the prime example, above them all, is wired magazine, whose first ipad app sold 110,000 copies at $3.99. of course that first app was news itself, so the numbers have gone down since – but according to wired editor-in-chief chris anderson, in an interview with jon lund, they still sell “in the multiple tens of thousands” per month.

that’s a little more modest, of course, when compared to a monthly circulation in print of 750,000 (at $4.99). but hey, if it doesn’t cost them much, it still turns a profit right? well, it turns out that it does cost them a lot.

i don’t know anything about the development costs of the app – apparently it was developed by adobe, which seems to be using it as a showcase, so i’m sure they got a good price. and if we leave that out of the equation, it is all profit right? well no. still according to anderson, the ipad app takes up 20% extra editorial resources. a number which they hope may fall to 10-15% “as our processes improve”. based on these numbers, jon lund speculates that by 2012, the ipad app may represent 15% of their circulation, for a mere 15% of their resources. success!

all right. so the prime success story of selling news as ipad apps is one which maybe, if everything goes according to plan (and it always does, right?), will break even two years from now, as long as we disregard the development costs. something-about-this-rings-a-bell.com.

well, actually, wired survived the dotcom bubble and they’re not stupid. there is of course that magical brand effect of having the world’s most hyped ipad app, which i am sure is worth loads for a magazine like wired. but how much is it worth to have the world’s second coolest ipad edition? or the tenth? or the one hundredth?

here in norway, our biggest newspapers (vg and aftenposten) are preparing their ipad editions even before the ipad is officially for sale. reputedly, something like 40,000 ipads are in use by people who purchased them abroad and brought them home – around 1 per 100 norwegians. so that means there is already a huge market out there to fill, right?

well, in print these newspapers sell roughly 200-250,000 copies a day. which means they are bought by ca. 4-5% of the norwegian population. let’s say ipad users are itching all over to spend money on apps for their new gadget, so they are much more likely to buy the vg/aftenposten apps than regular people are to buy the print edition – let’s say 4-5 times as likely, meaning 20% of ipad users buy each app every day. that means these ipad newspapers will sell – you may want to sit down for this – around 8000 copies each! a whopping 3-4% of their circulation, roughly half of national giants like klassekampen and nationen.

just to give some perspective, the amount of norwegians who own a smartphone and thus can access a mobile version of a newspaper website in their browser, is in the range of 20-27%. that is, 20-27 times as many as there is ipad users. there is obviously a challenge in making money from that audience – but at least there is an audience there.

have fun making business, guys.

update: i posted a comment about this on twitter, asking the ipad fans to correct any errors in my assumptions. @iacob pointed out that the number of ipads will presumably increase once it is officially released for sale. that is obviously true, but it also implies that the “early adopter” profile of the ipadsters will be a little diluted – meaning that they will perhaps not be so much more likely to spend money on content compared to regular newspaper buyers. even if eventually half of everyone who now has an iphone buys an ipad – which is far from being the case anywhere else – that leaves us with ca 250 000 ipad users (1/3 – 1/2 of the current number of smartphone users, which is also on a rapid increase). even if 10% of them buy the apps, that is still just 25 000 copies – around 10% of the current paper circulation.

update 2: got a tip from @johanhal about financial times, whose ipad app has produced 1m pounds in ad revenue and represents 10% of “new digital subscribers“. if ft spends a similar portion of editorial resources on their app as wired does, this may still not translate to a profit, but either way it seems obvious that niche publications, and in particular those within economic news, have an easier time charging for digital content.

update 3: jon lund points out that the figure for wired’s cost only refers to editorial resources, not total cost which includes “distribution, production etc”. but unless wired has some exception in the app store, apple does charge them 30% for distribution. as for production – which i presume refers to physical printing on the print side, development and maintenance on the app side – this is the unknown figure of course. i don’t know the magazine industry that well, but the norwegian publisher gyldendal has shared their comparison of the production cost of e-books and paper books – calculating that e-books can be sold for 25% less than a paper book. however, when you are making an e-book you are just adapting to a standardized format, whereas the whole point of doing an ipad app is that you can do so much more – right? so we have to assume the costs of making an ipad app are significantly higher than just churning out a standard e-book, and roughly corresponding to the production costs of the print magazine, in proportion to number of readers. secondly, jon lund also points out that ad revenues are left out of the calculation – but unless ipad ads bring in more per reader than print ads, that point is moot.

don’t get me wrong, i’m all for experimenting with new media in general, and mobile formats in particular – i just think it’s important to bear in mind the needs of the audience. of which 99% currently don’t own an ipad. android is predicted to take a big bite of that pie, and if the smartphone market is anything to judge by, platform fragmentation is not going away anytime soon.

if you hold that together with tomi ahonen’s estimate that a mobile website can be used by 10-100 times as many people as a mobile app, that would mean that creating a mobile webpage is 500-5000 times as cost effective.

obviously that is an oversimplification of the math, though, especially if one looks at national markets rather than the whole world. but even if we look at norway, where around 10% of all users have an iphone, and even if we assume that most of the users, let’s say around 60-80%, don’t use the mobile web at all, this still means that a mobile webpage can reach 2-4 times as many users while costing 1/50th of an iphone app – in other words, being 100-200 times as cost-efficient.

of course this disregards what many people consider the main point of an app, namely the coolness of it and how having a cool app is great for your brand. probably a valid point, sort of like when big companies boasted about having a webpage in 1994. but just like that fad, the importance of coolness may quickly fade and be replaced by an emphasis on usefulness. and it seems to me that when that happens (actually i think we’re pretty much there already), it’s hard to argue that a mobile app is worth the 100-200 times extra cost.

worth noting also meisl’s point that the cost of developing an app varies wildly – from 12,000 pounds to 200,000. he also claims that if you want to make an cross-platform app, you must more than double the initial budget.

for now, this is based on a couple of tweets, though (although from fairly reliable sources) – if i find better sources i’ll put them up here.

but now i have gotten hold of what i take to be a more reliable estimate: according to mobile consultant tomi ahonen, the total worldwide installed base of gps phones should be somewhere in the range of 550-700 million this june. this is not an official estimate – ahonen simply gave the estimate as i asked him by email – but he seems to be a quite reliable source for information of this kind.

ahonen bases his calculation on a report from ABI research that 225 million GPS phones were sold in 2008. i haven’t seen the report, but on the face of it this figure sounds incredible, given that they also reported only 171 million smartphones sold the same year! my guess though, is that the japanese market accounts for a lot of the difference – as far as i understand, gps phones are very common in japan, whereas most of their phones are not counted as smartphones because the user can not install apps on them (which says more about the locked-in nature of japanese mobile networks, than the state of their technology).

this information is of course very useful to all of us involved in making mobile apps, in order to figure out roughly the proportion of all mobile users who actually can access our apps. unfortunately, it is not as useful as it could have been, because the network operators’ definitions of ‘smartphones’ is far too vague – and also seems to differ according to operator:

“A smartphone is a device which has a touch screen or full QWERTY keyboard for input and an advanced OS” (“Espen” at Netcom)

“Smartphones are run by operating systems which can install and run advanced software. They have extra functionality such as music, photo, video, web browser, maps and GPS. Often we like to talk about ‘surf phones’, those which are especially adapted for data and web services.” (@telenor_service 1, 2, 3)

(the telenor quote was translated by me from three tweets in norwegian. original: “Smartphones drives av operativsystem som kan installere og kjøre avansert programvare. I tillegg til vanlig telefonbruk har de flere funksjoner som avspilling av musikk, foto, video, internettleser, kart og GPS. Ofte liker vi å snakke om surfemobiler, de som er spesielt tilrettelagt for data- og nett-tjenester.”)

however, we can always make some educated guesses: from earlier numbers we know that roughly 10% of the users have an iphone. that may be a little higher now, but i’d be surprised if it’s a lot more. for android, according to admob’s april figures there was 1/5 as many androids in norway as iphones, but that number should have increased by now – let’s say the sum of iphones and android may be around 15 %. Most of the remaining “smartphones” will then probably be nokia’s touch screen phones and various niche phones.

by the way, if you follow the links you’ll see that i got all this from tweeting with network representatives. lending support to my highly scientific opinion about twitter: it’s the best.