Mobile browser support for geolocation, html audio and media capture

This blog post presents a review of the support for three web standards in mobile browsers: Geolocation, HTML audio and Media Capture. It is actually an excerpt from a draft paper about mobile web apps vs native apps that I am writing for the Nordmedia conference in august. I thought readers of this blog might be interested in the information, so decided to put it here as well. Any comments or corrections appreciated!

Locative media web apps like textopia or Anders Fagerjord’s MUCH project, rely on web standards for positioning and audio playback. A third capability that may be important for applications that wish to invite user contributions, is media capture – that is, the ability to record sounds and images using the device’s microphone and camera.

Positioning in mobile web applications is made possible by the W3C “Geolocation API” (Geolocation Working Group 2010), whereas media playback is enabled in HTML5 by the <audio> and <video> elements. These standards are currently being supported by the default browser in three of the four best-selling smartphone platforms – that is, Android, iOS and Blackberry.

fedrenes synder: “tantefiseringen” av HF

Professor Arild Pedersen ved HF-fakultetet ved Universitetet i Oslo publiserte for noen dager siden et leserinnlegg på nettsidene til universitetets avis Uniforum, hvor han beklager seg over “tantefiseringen” av fakultetet – et begrep som tilsynelatende skal være en slags kvinnelig variant av “forgubbing”. Jeg skrev en kommentar i kommentarfeltet der, men siden den ble ganske lang og siden jeg glemte å legge inn lenker til kildene, gjentar jeg den her – nå også med lenker:

Man kan spørre seg om den kvinnedominansen Pedersen beskriver er reell: 3 av 7 instituttledere er menn, 4 av 11 i fakultetsstyret, og 1 av 3 i dekanatet. Menn er med andre ord representert med ca 30-40% av lederposisjonene, et tall som speiler ganske nøyaktig andelen menn blant humaniora-studenter på landsbasis (38-39%). I den grad der er ubalanse i systemet, finner vi den blant de vitenskapelig ansatte: Mens mannlige kandidater sto for 48% av alle avlagte doktorgrader innen humanioria i første halvdel av 2010, var andelen mannlige professorer inntil nylig ca. 75% (dette er også tall for humaniora over hele landet, ikke bare UiO).

Man trenger ikke se lenge på de tallene for å skjønne hva som må til for å skape balanse: Det må rekrutteres flere kvinner til faste vitenskapelige stillinger. Det betyr reelt sett at kvinner på en eller annen måte må gis forrang i ansettelsesprosessene. Hvem taper på det? Ikke Arild Pedersen og den eldre garde mannlige HF-professorer, som kan surfe inn mot pensjonsalderen båret oppe av et system som historisk har privilegert dem fordi de er menn. Nei, i den grad noen taper på prosessen er det de mannlige midlertidig vitenskapelig ansatte, som må gjennom et trangere nåløye for å komme inn i faste stillinger. Selv om jeg er en av disse, ser jeg ingen grunn til å beklage meg over dette – all den tid behovet for å opprette en historisk ubalanse er et åpenbart reelt behov. Jeg ser heller ikke mange av mine jevnaldrende kolleger som klager. I en viss forstand må vår generasjon av menn betale for våre fedres synder – men hva pokker skal man gjøre med det. Fedre – can’t live with them, can’t kill them.

Men én ting har jeg ikke tålmodighet til, her jeg sitter og skriver søknader til forskningsrådet og må konstatere at akkurat mitt postdoc-prosjekt neppe kan bidra stort til “strategiske mål om bedre kjønnsbalanse i akademia”: Å måtte høre professorer i Pedersens generasjon syte og klage over kvinnedominans. Jo snarere denne generasjonen og medfølgende holdninger er ute av akademia, jo snarere forsvinner behovet for tiltak som favoriserer kvinnelige kandidater.

Det låter særdeles pinlig når noen som i årevis har nytt godt av et urettferdig system, beklager seg høylydt over at urettferdigheten er i ferd med å rettes opp. Ja, Mubarak-referansen ligger jo snublende nær. Mannlige HF-professorer: Som gruppe representerer dere en kjønnspolitikk som ikke bare har gått ut over deres kvinnelige jevnaldrende, men også mennene i generasjonene under dere. Som “en mann til en annen” vil jeg gjerne gjøre Pedersen klar over at i den grad dette er “oss” mot “dem”, så er det ikke bare “oss menn” mot “dere kvinner”, men i like stor grad “oss gamlingene” mot “dere jyplingene”. Og som selvutnevnt representant for jyplingene kan jeg bare si: Ikke vær redd, det går stort sett greit, vi tisser fortsatt stående, men vi har det litt for travelt med å jakte på de få jobbmulighetene dere har etterlatt oss til å kaste bort tid på søkte teorier hvor en samlet kvinnestand på en og samme tid får skylden for konflikter og “konfliktløyse”, psykiatriske diagnoser og alt annet som kan være vrangt og dumt.

På vegne av vanvittig mange.

Kjør debatt. Eller forresten, ikke gjør det.

mediepanikkens retorikk

digital avhengighet er som alkoholisme, meldte aftenposten i går. og nå tenker du kanskje at jeg skal kritisere denne tabloide overdrivelsen. det skal jeg så klart, men der er også et mer interessant aspekt ved artikkelen: det retoriske arbeidet som journalisten må gjøre for å få en amerikansk mediepanikk til å passe på norske forhold.

for ordens skyld, først en disclaimer: jeg har ikke lest hverken avhandlingen til bungum eller den nye boken til turkle. de har sikkert gjort solide forskningsarbeider som ikke blir gjort rettferdighet i en kort og spissformulert avisartikkel. når jeg kaller dette for “mediepanikk” er det altså først og fremst en karakteristikk av avisens presentasjon, ikke det bakenforliggende forskningsarbeidet.

og såvidt jeg kan se, står da også sammenligningen med alkoholisme først og fremst for aftenpostens regning, ved at de tar turkles mer indirekte allusjon til fenomenet bokstavelig. alle som har sett virkningene av rusmisbruk på nært hold – eller bare tatt en spasertur over jernbanetorget i oslo – skjønner hvorfor denne sammenligningen virker så urimelig.

Samlesing

Herregud så lett det er. Så lett at det kan gjøres før hjernen har våknet om morgenen – eller snarere, fem minutter før deadline når man plutselig oppdager at man har glemt morgendagens lederartikkel. Det er så lekende lett å påvise at Klassekampen er et udemokratisk medium at jeg like så godt gir ordet til KK-redaktør Bjørgulv Braanen selv:

Papiraviser som Klassekampen ble en gang solgt inn som det nye demokratiske mediet som skulle gi «vanlige folk» større innflytelse og ytringsmuligheter. Talløse medieforskere har imidlertid påvist det åpenbare, at alle former for medieteknologi kan brukes både til frigjøring og til å holde folk nede. Det største mistaket er imidlertid å tro at det som framstår som «folkemeningen» på slike fora, er det samme som den virkelige folkemeningen. Årsaken er enkel. Papiraviser er ikke virkelig dialogiske medier, i den forstand at det brukes av folk flest til å diskutere og uttrykke sin mening, men av et bestemt samfunnssjikt. De som uttrykker seg mest og oftest er heller ikke alltid blant de mest innsiktsfulle. Den som forliter seg på Klassekampen for å lære noe om verden, vil derfor komme til å bli overrasket når hun finner ut hvordan ting egentlig henger sammen.

Hva om en norsk avis ble blokkert av Teller og VISA?

I dag melder Dagens Næringsliv at det norsk-danske betalingsselskapet Teller (utgått av det tidligere Bankenes Betalingssentral og deres danske motpart) har samarbeidet med VISA om å blokkere alle utbetalinger til varslernettstedet Wikileaks. Dette er mildt sagt skandaløst.

Teller har, om jeg har forstått Olav Torvunds gjennomgang riktig, reelt monopol på utføring av banktransaksjoner i Skandinavia. Det medfører et stort ansvar. Wikileaks er for øyeblikket ikke anklaget for noe annet enn å irritere en rekke av verdens mektigeste politikere – med andre ord, å utføre pressens samfunnsoppdrag eksemplarisk. Teller signaliserer med dette at de ønsker å gå inn som politisk aktør og sensurere den frie presse i Skandinavia. I tillegg til rettslige tiltak, inviterer denne handlingen til skarpe politiske reaksjoner mot selskapet Teller. Kan vi godta at en privat monopolbedrift forbeholder seg retten til å knekke medieaktører den oppfatter som brysomme? Har de varslede lekkasjene fra banknæringen noe å si for Tellers medvirkning i denne aksjonen?

Hvordan ville norske media reagere dersom Teller for eksempel fant det for godt å utvide sin aktivisme til også å gjelde aviser som speiler Wikileaks-nettsiden, som Dagsavisen og fagbladet Journalisten? Det er da ingenting som hindrer Teller i å stanse alle utbetalinger til og fra disse bedriftene – eller? Vi skjønner alle at det aldri vil skje – det ville umiddelbart ført til et hylekor fra et samlet norsk redaktørkorps, som ville ha mobilisert hele samfunnets maktelite for å disiplinere Teller.

Kan et DDoS-angrep være en legitim protestform?

Hva er det som gjør nett-aktivisme til en mindre legitim protestform enn fysisk aktivisme – som å gå i demonstrasjonstog? I dag melder Dagbladet at norske hackere vil angripe nettsidene til Arbeiderpartiet dersom datalagringsdirektivet blir innført. Partisekretær Raymond Johansen svarer på en måte som synes å ta for gitt at dette er simpel vandalisme, og ikke en legitim form for protest:

Det er paradoksalt at noen som selv hevder at de kjemper for demokrati og ytringsfrihet vil ta i bruk slike udemokratiske og ulovlige virkemidler, sier partisekretær Raymond Johansen i Ap til Dagbladet.

- Jeg håper de forstår at et slikt tiltak vil skade saken deres fremfor å fremme den. Jeg er ganske sikker på at de som tilhører den organiserte motstanden mot DLD tar avstand fra slike virkemidler og aksjonsmåter, sier Johansen.

Det er en åpenbar ironi i at lederen for et parti tuftet på arbeiderbevegelsens tøffe klassekamp, som for bare noen generasjoner siden tok form av gateslag mellom streikende og militære, og ble beskrevet av Hydro-direktør Bjarne Eriksen som “en kamp mellom Arbeiderpartiet og samfunnet“, skal avfeie en åpenbart politisk motivert protest som “udemokratisk og ulovlig”. Spørsmålet om et politisk motivert DDoS-angrep (Distributed Denial of Service – dvs å skape “trafikkork” på en nettside) kan regnes som en legitim protestform er interessant og fortjener en grundigere diskusjon.

who profits from ipad publishing? not wired

people keep talking about ipads (and other e-readers) as the salvation for print – in particular, for newspapers and magazines. (books, on the other hand, aren’t really in need of salvation, so for the book industry the e-readers are more of a threat, it seems.) the idea, it seems, is basically this: people don’t want to pay for access to news on a website. but apparently, they do want to pay for apps on iphones and ipads. so let’s sell news as apps!

and the prime example, above them all, is wired magazine, whose first ipad app sold 110,000 copies at $3.99. of course that first app was news itself, so the numbers have gone down since – but according to wired editor-in-chief chris anderson, in an interview with jon lund, they still sell “in the multiple tens of thousands” per month.

that’s a little more modest, of course, when compared to a monthly circulation in print of 750,000 (at $4.99). but hey, if it doesn’t cost them much, it still turns a profit right? well, it turns out that it does cost them a lot.